Det er flere prosesser som utgjør drivkraften bak platebevegelse. Det er viktig at disse prosessene er avhengig av hverandre, samt forsterker hverandre. Det betyr at en av prosessene i seg selv, ikke er tilstrekkelig for platebevegelse.

Konveksjonsstrømmer i astenosfæren
Mantelmasse i dypet nærmere kjernen varmes opp. Når masse varmes opp øker volumet, slik at tettheten synker. Masse som har lavere tetthet stiger. Når den oppvarmede mantelmassen stiger, stiger det mot en midthavsrygg. Nærmere jordoverflaten synker temperaturen, volumet av materialet synker og tettheten øker. Massen vil nå synke. Dette skaper sirkukasjon i mantelmassene (se pilene på figuren). Mantelstrømningen kan i noen grad bidra til bevegelse av platene som ligger oppå mantelmassen som beveger seg.

Midthavsrygg
En midthavsrygg er en divergent plategrense, midt i havet. Her kommer magma opp, avkjøles og størkner. Magma stiger opp mot lavere trykk ved sprekken i midthavsryggen. Magmaen som størkner, eller forsteines, blir en ny del av de to eksisterende platene. Midthavsryggen kan anses å være en undersjøisk fjellkjede. Dette gjør at ytterkanten av platen er noe forhøyet. Dette kan i noen grad bidra til at platene får kraft til å gli ned og bort fra midthavsryggen.

Subduksjonssjone
På den andre siden av platen fra der midthavsryggen er, vil det være en konvergent plategrense. Havbunnsplate er tyngre enn kontinentalplate, og vil subdusere (gå ned) under møtende kontinentalplate. Langt ned i astenosfæren vil platen bli varmet opp, knekke, falle av og rett og slett bli ødelagt slik at massen blir en del av omkringliggende masse i mantelen. Før deler av platen brekker av, bidrar den biten av platen som "henger" ned i mantelen til platebevegelse. Sistnevnte grunnet vekten til platen som subduserer. Vekten vil nemlig bidra til at platen drar seg selv. Dette vil bidra til at platen blir dratt fra midthavsryggen, og er derfor en svært viktig drivkraft for platebevegelse. Bevegelsen av platene mellom midthavsryggen og subduksjonssonen vil også bidra til å forsterke mantelstrømningene.

Tegnforklaringen viser at fargene representerer alderen på havbunnsplatene. Mørk blå til rosa er svært gammel plate, men rød er nyere plate. Det grå er kontinentene.

Det kan virke rart at en havbunnsplate har ulik alder, men dette er grunnet dannelsen av havbunnsplate ved midthavsrygger. Kort fortalt stiger magma opp ved en midthavsrygg, avkjøles og forsteines til en magmatisk bergmasse. Denne massen blir festet til de to platene som beveger seg bort fra spredningsryggen. Med andre ord blir det kontinuerlig dannet ny havbunnsplate.

Vi kan bruke Atlanterhavet på kartet til å drøfte hvorfor aldersfordelingen er som den er. Midt i Atlanterhavet strekker det seg et markant rødt belte, altså relativt ny havbunnsplate. Dette er på midthavsryggen. Ved øst - kysten av Nord - Amerika og vest - kysten av Afrika ser vi blå og litt lilla innerst ved land. Dette betyr at fra midthavsryggen og mot kontinentene blir havbunnsplaten eldre og eldre.

Aldersfordelingen kan forklares fordi ny havbunnsskorpe blir dannet ved midthavsrygger, og ved subduksjonssoner ved kontinentene blir den eldste delen av platen ødelagt i det den synker ned i mantelen.

Denne ødeleggelsen og fornyelsen er viktige drivkrefter for platebevegelse, og er også to prosesser som er avhengig av hverandre. I tillegg er ødeleggelsen i subduksjonssonen, forklaringen på hvorfor vi ikke ender opp med mer og mer jordskorpe, til tross for at ny skorpe blir dannet ved midthavsrygger.

For å konkludere, ser vi fra kartet at havbunnsplaten er yngst ved midthavsryggene og er eldre og eldre mot kontinentene. Årsaken for dette er fornyelsesprosessen ved midthavsryggen, og at platen beveger seg fra midthavsryggen slik at plate lenger bort er eldre enn plate ved spredningsryggen. Sistnevnte gjør at eldst plate er ved kontinentene, like før de subduserer. Dette er en havbunnsskorpe sin livssyklus, fra "født" til "død".